en fin helg

søndag 22. mars 2015

Akkurat nå har jeg det skikkelig fint. Jeg har en merkelig, nyfunnen energi og positivitet som var litt borte en stund. Jeg føler meg ivrig etter å starte et rutineliv og glad for at ting går fremover ME-messig. Kanskje sakte, men det er bedre enn ingenting. Byttet fastlege har jeg og. Og leiligheten min er så utrolig koselig nå. Jeg smiler masse.
Også har jeg hatt en veldig fin helg. En superfin helg, faktisk. Nicholas skulle egentlig ikke komme denne helgen, men etter en uke med veldig lite kommunikasjon på grunn av jobb virket det som en lur idè likevel. Han hadde med masse pepsi max, mat, sjokolade og pene påskeliljer, så det var definitivt en god idè.
På lørdag var det brettspill-kveld slash vors slash henging hos Pia på frogner. Pia som jeg er alt for dårlig til å opprettholde kontakten med etter flytting. Før det ble jeg tatt med på date, bestående av rullebånd-sushi à la Yo! Sushi på den nye mathallen i Oslo S og Ben and Jerry's til dessert.
Nesten alle nærmest og kjærest som det sies var på Frogner den kvelden. Vi spilte Alias og lekte "Mest sannsynlig" pekelek og underveis snakket om alkohol-stjeling, prostitusjon, ultralyder og alt annet som kommer naturlig frem iløpet av en kveld. Jeg hadde det kjempefint.
På søndag spiste vi burger til frokost. Nå er jeg tilbake i min stilling som gress-enke, og avslutter helgen med 10-kroners donut og kimmy schmidt på netflix.



bursdag

fredag 13. mars 2015

på onsdag hadde jeg burdag, og fylte 24 år. jeg har ikke så mye å si om den saken, 24 år er en fin alder antar jeg. jeg fikk fine roser på døren, og jeg satt oppe hele natten mot onsdag. jeg lakkerte neglene mine hvite siden det er favoritt-neglelakk-fargen min. hvit til ære for meg selv. jeg tegnet ferdig en del med tusjer jeg fikk i bursdagsgave. jeg så ferdig sesong 3 av american horror story og drømte om sommer og fine outfits. rottene løp på gulvet og holdt meg med selskap og stjal penner og tegninger.

iløpet av natten og neste dag mottok jeg masse gratulasjoner på facebook og meldinger og annet. det er alltid det beste ved å ha bursdag. det er så mange som viser at de bryr seg og er supersøte, selv om det kanskje bare er en generell setning på en nettside. noen skriver mer enn en generell setning og, og de nærmeste postet tegninger og kollasjer og stygge bilder<3 jeg ble ekstra glad for de.



så dro jeg til sarpsborg for å feire med familie. lasagne og nøttekake sto på menyen hos mormor og morfar. så det ble en koselig og rolig feiring








jeg pleide også å hate kvinner

søndag 8. mars 2015

jeg pleide også hate kvinner.

Når jeg var liten tenkte jeg ikke over det. Jeg hadde jentevenner, jeg likte dinosaurer og jeg likte å tegne. Jeg følte aldri noe behov for overdreven selvanalyse eller kritikk. Jeg likte å kle meg ut i jentete kostymer og jeg hatet dukker. Når jeg ble stor skulle jeg bli arkeolog eller kunstner eller kjendis.
Det var kanskje i 5. klasse ting endret seg, sakte. Jeg ble forelsket i min første kind of kjæreste. Samtidig fikk jeg hår på beina. Masse, sammenlignet med de andre. En jente i klassen hadde hår under armene. En gang vi var på badeland heiste hun seg opp i en stang under den ene sklia. En annen jente visket og tisket og lo. Jeg innså at jeg måtte barbere beina mine. Kjæresten min og kompiser sa ingenting når vi satt på trampolina og jeg påpekte det skamfult men jeg turte ikke gå med shorts rundt de lenger.
Jentevennene mine begynte forandre seg. De synes jeg var teit når jeg hang med guttevenner, og en ga meg tips om hvordan jeg kunne bli kvitt kvisene jeg begynte få. Jeg la for første gang merke til at jeg var større enn de andre i vekt.
Jeg likte mindre og mindre å henge med de. Jeg følte meg stygg, dum, feit. Jeg visste ikke engang hvorfor det plaget meg. Jeg gikk bare med en uvel følelse av at noe var galt.
Mer og mer gikk det opp for meg alt som var feil rundt meg. Alle damene på tv, alle damene rundt meg. De var dumme, naive, selvopptatte og horete. Det eneste de brydde seg om var hvordan de så ut og at gutter skulle like de. Sånn var ikke jeg. Derfor hatet jeg damer. Jeg var ikke som andre jenter. Jeg var en av gutta, jeg lo jo av sexspøker, jeg tenkte på ting jeg ikke burde tenke på, jeg var med på å gjøre dumme gutteting, jeg var opptatt av film, musikk, litteratur. Alle andre jenter bryr seg kun om sminke og klær, men ikke jeg. Jeg er spesiell, unik. En av gutta.

På ungdomskolen omtalte jeg meg selv som en stolt mannsjovonist. Jeg synes det var fair at damer var under menn, det ga mening. Jeg var mer og mer opptatt av film og kultur og historie og synes at mangel på kvinnelige representative understrekte poengene mine. Det er en grunn til mangel på kvinner i film og historie og lignende, sa jeg. De er rett og slett ikke like flinke. Ingen var uenige med meg, alle vennene mine var gutter på den tiden og i den alderen er kjønnskrigen stort alvor. Så jeg var en av gutta, og det var kult. Helt til det ikke var det lenger.
Jeg begynte tenke at kanskje en av gutta ikke var så kult lenger. Jo mer jeg hørte de rundt meg snakke om hvem av jentene i klassen som var penest, jo mer stakk det i brystet. Kanskje det hadde vært litt kult å bli sett på den måten og. En spiral startet. Som en av guttene følte jeg meg selvsikker, stolt, kul og smart. Men det var ikke ting som betydde noe for den delen av meg som begynte lengte etter å bli sett på som en "jente". Kul og smart var plutselig ubetydelig i forhold til pen, tynn, søt.
Spiralen fortsatte og resulterte i dårligere selvtillitt, anti-sosialitet, depresjon. Mitt forsøk på å gå ned de ekstra kiloene endte i at jeg gikk ned 20 kg på 3 måneder og kun spiste et halvt eple om dagen på det verste. Pappa gråt når jeg sto opp for å jogge før skolen og jeg besvimte i byen når jeg skulle kjøpe tegnesaker. Jeg måtte gå et skole-år på nytt fordi jeg ble for syk.
Jeg manglet fortsatt innsikt, og hatet fortsatt kvinner, Jeg hatet de fordi jeg var ikke sånn man skulle se ut, og jeg hatet at jeg ikke ville se sånn ut. Jeg ville ha rosa hår og naglebelte. Men jeg følte meg skamfull. Jeg la skylden på kvinner.

Jeg ble over 20 og jeg hatet fortsatt kvinner. Jeg mente kvinner hadde litt feil i voldtekt hvis de hadde tatt det for langt når jeg var 21. Menn kunne ikke styre seg helt trodde jeg. Stakkars menn.
Jeg synes også det ga mening at menn skulle ligge med mange men at damer var horer hvis de gjorde det samme. Nøkkel og nøkkelhull.
Jeg husker en episode når jeg var 20. Jeg satt på gresset, det var midt på sommeren og veldig varmt så jeg hadde lite klær. En bil med 4 britiske gutter på min alder stoppet og hoiet og ba meg komme bort. Jeg gikk bort og de flørtet, aggresivt. De lot meg ikke fullføre før de stilte neste spørsmål. Hva skjer, hva heter du, hvor skal du, hva skal du i morgen. Jeg måtte komme på en fest. Jeg husker å føle meg utilpass. Men det var jo flatterende at fire menn ville snakke med meg? Så jeg smilte og var med. Den mest pågående i setet foran ba meg skrive ned nummeret mitt. Jeg skulle på impuls til å skrive feil nummer, men han sa ikke våg å skrive feil med vilje. Han sa han skulle ringe for å sjekke med en gang. Jeg følte meg usikker, men ga den fremmede mannen nummeret mitt. Selv om jeg ikke ville. Jeg følte jeg skyldte han det når han snakket til meg på den måten. De dro videre og jeg følte meg liten. Når jeg kom hjem skrøt jeg på facebook om å ha blitt sjekket opp. "Bra dag", var punchlinen. Når de ringte 3 ganger dagen etter tok jeg ikke telefonen.
Jeg har utallige eksempler på ganger i den perioden jeg har gitt menn facebooken min eller nummeret fordi jeg følte det var det riktige å gjøre. Fordi jeg følte noe annet hadde vært frekt, selv om det ikke var det jeg ville. Jeg har vokst opp med å ta imot "komplimenter" og bli smigret av å bli tutet på når jeg går hjem fra butikken. For meg var det det riktige. Selv om det føltes galt. Jeg måtte ikke være utakknemlig nå som menn endelig la merke til meg.

Så endret ting seg. Det endret seg ikke over natten, det skjedde gradvis. Ok da, så kanskje kvinner også kan ligge rundt, men de må slutte å kle seg som horer. Ok så kanskje det ikke er så farlig heller. Litt eller litt slapp jeg opp for argumenter. Kanskje det var mest internett, kanskje det var problemet med å ha høylytte, ignorante meninger rundt oppegående mennesker plutselig. Kanskje det var mindre frykt og mer kritisk tenking. Kanskje det var at når jeg flyttet til oslo ble det så mye ubehagelig catcalling og oppmerksomhet at jeg ikke kunne ignorere den lille stemmen i hodet mitt som sa "dette liker jeg ikke".
Jeg begynte stille spørsmål ved ting jeg ikke hadde tidligere gjort. Jeg begynte utfordre meninger jeg kun hadde adoptert, og forstod hvor viktig det er å ikke bare godta status quo. Selv om jeg hadde lært en ting, forstod jeg endelig at det ikke nødvendigvis var min egen mening.
Endelig innså jeg at jeg hatet ikke kvinner. Jeg hatet å være kvinne. Jeg hatet hvordan jenter i ung alder blir lært å fokusere på arm-hår og kviser og utseende, jeg hater hvordan kvinner ikke er representert i historien på grunn av systematisk undertrykkelse. Jeg hatet den konstante stemmen som fortalte meg at jeg må være en av gutta OG en av jentene. Jeg må like spill og film og sport og å lekesloss og synes at strippeklubber og porno er kult og drikke øl og whiskey, jeg må like sminke og ha langt hår og holde meg i form og like kjendiser og cosmos og jeg må bytte på og balansere og jeg må være alt i mellom for å være intressant og ikke "prøve for hardt", og jeg må være smart men ikke for smart, og jeg må være suksessfull og ambisiøs- men ikke for mye.
Jeg hatet at jeg ble forfulgt hele livet av ideer om at jenter og gutter ikke kunne være venner, og at alle guttevennene mine hadde "tatt meg om de kunne", som om de er hunder. Siden jeg var liten har voksne spurt meg om bestevennene mine var "kjæresten min". Det er lett å se hvor disse ideene og tankene og fryktene kommer fra.
Jeg synes det er skummelt å se hvor påvirket jeg var av denne tankegangen. Å vokse opp med å se på catcalling som komplimenter, og å ha mange som påpekte at jeg var for stor, men som kjeftet når jeg ble for tynn og som stadig påpeker at "nå er du bra" som om jeg har spurt. For dem er det like naturlig med disse holdningene som det var for meg. Jeg er bare glad det kom et punkt hvor jeg innså hvor skadelig og feil det er.
Derfor er kvinnedagen og feminisme og generell diskusjon så viktig, også her i norge. Likestilling har nådd langt her i forhold til resten av verden, men det er ekstremt viktig å ikke undergrave verdien av feminisme her likevel. Ikke før presset på kvinner og menn og ekstreme kjønnsroller er nøytralisert.
x

hjem

onsdag 4. mars 2015


Etter et par uker med veldig dårlig form hadde jeg ikke overskudd til å rydde leiligheten. Når jeg merket jeg endelig hadde krefter igjen i går dro jeg med en gang til senteret for å skaffe skurekrem og kluter og annet.
Å få ryddet og vasket grundig gjorde utrolig mye med humøret, og ga meg tilbake følelsen av å være i et hjem. Jeg synes alltid det er vanskelig å finne seg til rette i nye hjem. Jeg forbinder det fort med ansvar, stress, regninger og vil helst flykte og klarer bedre slappe av hos andre.
Men denne leiligheten føles riktig. Ikke nødvendigvis selve leiligheten, men tingene i den. Jeg har passet på å fylle den med alt jeg liker og synes er fint og har villet hatt. Dette er mitt hjem og bare mitt. Jeg ville ha et turkist kjøkkenbord så jeg kjøpte et bord på loppemarked og malte det. Det er det beste med å være voksen og å bo for seg selv. Jeg kan ha det som jeg vil. Jeg kan ha fan art på veggene og twin peaks bilder i ramme. Jeg kan ha bestikk i ulike mønstre. Jeg kan ha rotter løpende på gulvet, dinosaur-figurer på hylla og klistremerker på kjøleskapet. Jeg kan ha masse grønne planter, sugerør til pynt, øye-tepper, lys-lenker og døde insekter på utstilling. Det føles riktig og fint og jeg liker denne nye følelsen av hjemmekoselighet.







søndag 1. mars 2015

Jeg synes det er fint når han kaller meg prinsesse
Men jeg klarer ikke la vær å tenke at jeg kan da ikke være en prinsesse.
Jeg har kort hår. Hvis jeg sparer det langt ligger det dødt på skuldrene mine. Det blir pistrete som ståltråd og tynt og urederlig. Prinsesser har langt hår.
Huden min er rød og noen steder er den tørr, andre steder har den kviser eller arr.
Jeg har en stor nese. Jeg pleide mislike den når jeg var liten. Nå plager den meg ikke. Men prinsesser har ikke store neser.
Jeg har en mage som blir oppblåst når jeg spiser.
Puppene mine er verken store, faste eller spretne. Det er ikke rumpa mi eller lårene mine heller.
Når jeg misliker noe blir jeg passiv-aggresiv. Jeg blir stille, det brenner på innsiden.
Jeg blir fort usikker og sjalu og er negativt innstilt. Jeg kan være giftig og spydig. Jeg er en bedreviter og en dårlig taper. Jeg er ikke et godt menneske hele tiden, som prinsesser bør være.

Likevel kaller han meg prinsesse.
Jeg tror ikke helt på det alltid, men jeg smiler likevel

denne uka

søndag 15. februar 2015

denne uka har jeg hatt brunt hår, blondt hår og rosa hår. jeg har vært i både oslo og sarpsborg. jeg har drukket kakao på cafe. jeg har fått et fint armbånd i tidlig bursdagsgave. jeg har fått en ny rotte i hus, potensielt midlertidig. har har fått 30 roser på døren, i den fineste fargen jeg noensinne har sett roser i. jeg har feiret valentines day med nære venner og god mat. jeg har spilt masse mass effect.  jeg har hatt mye rot og jeg har ryddet masse. jeg har snakket og ledd og grått og vært redd og hatt det kjempefint og vært lykkelig og sovet masse og sovet nesten ingenting.





 

Blog Design by Nudge Media Design | Powered by Blogger