Å ta seg vann over hodet

torsdag 15. januar 2015

Det er den følelsen når du plutselig står i et vann. Du står ikke så langt uti enda, men du forstår det ikke. Det virker som det er flere mil til landkanten, når det kun er et par meter. Du er såvidt ute i det, det er ikke for sent, ingen skade skjedd. Du kan bare snu og gå inn.
Men det går ikke. Du innbiller deg at du allerede erlangt ute. Så langt ute at du like godt kan gå lenger. Ingen vits i å stoppe eller snu nå. Veien over havet er kanskje lettere. Det er ikke logisk, men det er det eneste som gir mening der og da.
Hvert steg lenger ut føler feil og vondt. Du har lyst til å snu. Men du vet ikke lenger hvor du kom fra. Du fortsetter å gå, forsetter å prøve rette opp og fikse ved å ta enda et steg og for hvert steg føles det umulig å komme seg tilbake. Det er ikke lenger noen vits i å prøve engang. Det er for sent. Du fucket opp. Godt jobbet. Hvorfor ikke fuck det opp hele veien. Svøm til den andre siden, hvis du klarer uten å drukne. Det er ihvertfall ingen vits å snu. Det er alt for sent.


2014.

onsdag 31. desember 2014

Nå er det veldig lenge siden jeg har blogget. Egentlig litt uten grunn, det har ikke skjedd verken mer eller mindre enn vanlig, jeg har vel bare vært umotivert. Lat kanskje.
Men nå er det snart 2015 så jeg følte for å lage et innlegg. Et innlegg som naturligvis kommer til å handle om 2014.

2014 har vært et veldig merkelig år. Det har vært mye ukjent i det, både på godt og vondt. Og når 2013 var fylt med opplevelser som reiser og ukeslange besøk fra engelskmenn og utkledingsfester, spenning og utforsking, husker jeg skremmende lite av året som nå har gått. Ihvertfall starten av det. 2014 ble et år som føltes veldig ventende. Det kan oppsummeres som en følelse av "det blir snart bedre". Og det ble det. Så fort jeg ble ærlig om hvor problemene lå. Jeg har grått mye, men jeg har også ledd mye, lært mye og erfart mye. Jeg mistet en samboer og partner, men fikk istedet en fantastisk bestevenn. Jeg har hatt tre hjem; med samboeren på Brynseng, så med et fremmed kollektiv på Frogner, så helt alene på Furuset.
De siste fire månedene har kanskje vært noe av det merkeligste jeg har opplevd, og det har vært en emosjonell berg-og-dal bane fra starten av. Først det å komme over det trygge, kjente, vonde. Samtidig kaste seg inn i noe helt nytt; fremmede mennesker, vaner, lukter og rutiner. Jeg gikk fra en verden av vegger og gjemmesteder til å stå helt alene og ble tvunget til å gå ut av alt som heter komfortsoner. Og det gikk veldig bra. Faktisk føles det ut som det var akkurat det jeg trengte til helt riktig tid. Jeg ble tatt veldig godt imot i mitt nye midlertidige hjem.
Så selv om starten av året var vondt, usikkert, forvirrende og krevende, gjorde den siste delen opp for det. De siste 4 månedene har jeg følt og gjort og levd mer enn jeg har gjort på kanskje flere år. Ikke at jeg ikke har opplevd fine ting de siste årene, men det har definitivt vært mye trykkende spenning rundt det meste, som nå er vekk.
Jeg har møtt så mange nye fine mennesker og fått et mye bedre forhold til de jeg allerede hadde i livet mitt, jeg har vært på fester uten å få fylleangst i ettertid, jeg har sagt ja til comissions og oppdrag og følt inspirasjon til tider igjen, jeg har ikke vært like redd for å skuffe og jeg har blitt flinkere til å unngå dårlig samvittighet, overtenking og paranoia. Jeg har reist til Budapest helt alene. Jeg har hatt spennende samtaler, jeg har lært masse nytt, jeg har hatt det gøy uten overkomplikasjoner. Jeg har tatt sjangser til tross for risikoer og vært mindre redd for konsekvensene. Det har også flyttet sommerfugler inn i magen min, som var absolutt uforventet.
Så tl;dr- ting er nytt. og litt skummelt. Men veldig fint. 2014 har vært et veldig lærerikt år og til tross for det negative ville jeg ikke forandret noe. Jeg er veldig glad for alt og alle jeg har hatt i livet mitt hele året og alt jeg har kunne lært av opplevelsene med de.
2014 var året jeg lærte meg hva jeg virkelig trengte og ville, og 2015 blir året jeg endelig begynner.





3 timers space-hell- et review

lørdag 29. november 2014

Første gang jeg så traileren for Interstellar var som en trailer før en annen kino-forestilling. Inntrykket mitt var meh, forsterket når jeg så det var Christopher Nolan som sto for regien. For å oppklare; Jeg er ikke en stor forhater av Nolan, jeg er synes både The Prestige og Inception er veldig gode filmer, spesielt for sin sjanger, og jeg liker mye ved Batman-triologien hans. Men det er en viss Hollywood-preg og glatthet å forvente fra filmene hans. Nolans filmer er ofte veldig preget av punch-lines og one-liners, overdreven exposition, to-dimensjonale karakter og flat dialog. Ikke at filmene hans ikke på noen måte ikke kan nytes til tross for dette, Nolans sterke sjanger er jo definitivt popkorn-filmer med sjel, men det er umulig å ignorere. Derfor var det vanskelig å gjøre noe annet enn å mentalt himle med øynene når det viste seg han prøvde seg på en storslagen sci-fi film som virket som den tok seg selv veldig seriøst. Spesielt rett etter Gravitys store suksess, tenkte jeg, ignorant som jeg var ettersom det viste seg at Interstellar er en film Nolan har jobbet på siden før Gravitys utgivelse.

Interstellar var ikke en film jeg tenkte så mye over utover det. Jeg hadde egentlig ingen planer om å se den på kino i det hele tatt. Kanskje laste den ned når den kom på dvd.
Men så begynte hyllesten å komme fra alle kanter. Kritikere tenkte jeg ikke så mye over, jeg feiet det vekk som et oscar-bait de hadde bitt på. Men så kom det fra kjenninger. Både fra folk jeg ikke pleier være enig i filmsmaken til, og de jeg pleier respektere smaken til 100%. Og mange i mellom.
Jeg synes det var rart det var en film som ble satt veldig pris på både av de som er mer på popkorn-fronten og de mer harcore film-nerdsene.
Nå som jeg har sett filmen forstår jeg det i mye større grad.

Jeg må nesten starte med å si at Interstellar på mange måter var en vond film å se. Det var en ubehagelig opplevelse flere ganger og jeg kjente jeg vred meg i setet.
Men det var ikke en ubehagelig og vond opplevelse som Grown Ups eller Spider man 3. Det var en vond opplevelse som Breaking Bad eller Melancholia. Jeg tok meg selv i å "fjerne meg" fra filmen ihvertfall 3 ganger bare fordi jeg kjente jeg var på vei et ubehagelig sted mentalt og slet med å holde fokus på filmens løp. Og jeg gråt, flere ganger. Og det er lenge siden jeg gråt av en film.

En ting jeg fort merket som imponerte meg var hvordan filmen føltes ut som en moderne science fiction, med stor fokus på vitenskapelig nøyaktighet og mye hendelser, samtidig som den var sentimental og treg nok til å gjenspeile klassisk sci-fi som Close encounter og 2001. Fokuset lå på menneskelighet og sjel, men hadde likevel perfekt balansert det seriøse, solide grunnlaget til at det ikke føltes våsete i det hele tatt. Noen scener føltes kanskje litt for etterapende til 2001, selve budskapet gikk feks mye ut på det samme selv om poenget var det motsatte, men det føltes likevel aldri helt som plagiati. Nolan tok det et steg videre på sin egen måte.

Interstellar var på ingen måte en perfekt film. Nolan-preget var lett å oppdage, med i bestefall enkel dialog, i verste tilfeller utåelig, over-exposition fra starten som gjorde store deler av filmen veldig forutsigbar (hvilke karakterer som skulle dø, i en viss grad sammenhengen mellom spøkelset og Cooper, at det sorte hullet ville bli siste utvei, Matt Damons forræderi) og hvordan noen scener føltes forhastes mens andre ikke fikk god nok tid.
Likevel er det mye som kan forsvares, til tross for forutsigbarhet og utdratthet. At det var gjengående temaer å snakke om hva som var på noen måter forutsbestemt eller "måtte skje" bidrar til å gjøre forutsigbarhet mer overkommelig. Scenen på Millers vann-planet føltes litt forced for å skape drama, ved å drepe en karakter og skape en illusjon av fare vi uansett vet de kommer ut av- men til forsvar skapte det en konflikt ved å skape sterkere overlevelsesbehov og ved å gi Brand en ulempe med skyldfølelse. Siden fokuset lå på menneskelighet føltes det likevel ikke helt bortkastet, som påtvungen action ofte gjør. Manns planet hadde også problemer rundt det. Etter Cooper ble etterlatt for å dø varte oppholdet på planet i litt for lang tid og inneholdt også en unødvendig dramatisk død, og hele forsøket til Mann i ettertid på å ta over romstasjonen, Cooper og Brands kamp for å ta kontroll igjen samt forhindre det fra å krasje føltes akkurat litt for unødvendig og var den eneste gangen jeg følte filmen presset litt inn action for the sake of action. Ikke minst gjorde det at Coopers avgjørelse og utfølelse om å skytes inn i det sorte hullet føltes forhastet og ikke fikk noe oppbygging.
Men det er ingenting utilgivelig eller desperat eller billig ved filmen. Alt føles kalkulert og gjennomtenkt og nesten alt kan forsvares til en viss grad. Ja, det som utspilte seg på is-planeten var dratt ut, men til gjengjeld var scenen hvor Mann forsøker drepe Cooper en av de sterkeste i hele filmen. Nolan beviser mange ganger at han har en stor interesse og forståelse for følelses-aspekter, desperasjon og velger å fremstille selv drap som en handling man kan sympatere med.
Ikke minst er det mye som føles dratt ut, men veldig lite som føles unødvendig eller burde fjernes helt. Hvis noe følte jeg filmen godt kunne vart en time til for å gi bedre plass til det som føltes forhastet- og det er ikke dårlig å ønske seg mer når filmen allerede varer i 3 timer.


Jeg har sett og hørt flere som mislikte slutten. Jeg er ikke helt enig. Som jeg nevnte tidligere hadde filmen en veldig bra balanse på hard core sci-fi og romantikk. Jeg synes det var passende med en avslutning som bar preg av håp og naivitet, og det er også en stor oppfriskning etter trenden som har vært med å avslutte alt på en håpløs note. Cooper selv sier han etter å ha returnert hjem ikke finner glede i å gå tilbake, men å se hva som ligger i vente. Han vet hvor de skal og han vil være en del av utviklingen, og tar en avgjørelse. Slutten føles åpen og tvetydig, men ikke fordi det er spørsmål vi ikke har fått svar på- fordi veien dit er åpen, og det føles på mange måter ganske fint. Som nevnt tidligere er det mange paralleller til Kubricks 2001, men når Kubrick konkluderer med at fremtiden er ute av våre hender, sier Nolan at det nettopp er opp til oss.
Så nei, Interstellar er kanskje ikke en perfekt film, og den har det glatte, amerikanske preget jeg er litt lei av- men jeg ble sinnsykt imponert, og vil med selvsikkerhet kalle det dette tiårets mest solide kommersielle science fiction film. Den er Moon, bare storslagen, den er Gravity, bare med sjel.
Og jeg tar imot en ny potensiell bølge med sentimentale science fiction filmer med veldig åpne armer.

budapest part 2

tirsdag 18. november 2014

Dag 3 i Budapest. Denne dagen våknet jeg endelig mer eller mindre uthvilt, i det minste var jeg ikke like trøtt og utslitt. Vi måtte opp relativt tidlig for å rekke en butikk før vår avtale kl 11. Jeg fikk sett mer av nabolaget til Marthe og vi gikk forbi fine terasser, vegger med kulehul og flakete maling. Budapest har mange vakre bygninger.


Så ble klokken 11, og Marthe og jeg fant oss selv utenfor Dark Arts Tattoo, hvor planen naturligvis var tattovering. Jeg hadde avtalt med tattovøren min, Krista, siden august, og planen var solsystem og månefaser. Etter litt forandring av design og oppsett fant jeg noe jeg ble veldig fornøyd med og satt igjennom 3 timer med intense smerter. Jeg vet det er trendy å si det ikke gjør vondt, men det kan jeg ikke personlig stå for. Spesielt øverst på underarmen kjentes det ut som det gikk inn til beinmargen. Men jeg lagde ikke lyd eller noe, ifølge Marthe var jeg kjempetøff. Det er jeg litt stolt av)
3 timer gikk forøvrig fort, og det var vel egentlig bare 2 av de som gikk med til tattovering, og jeg ble kjempefornøyd!
Marthe hadde vært litt frem og tilbake på om hun skulle ta en hun har tenkt på en stund, og bestemte seg i øyeblikket for å bare gjøre det. Jeg betalte den som julegave, og hun har nå en søt liten ny ne-måne på hånleddet.


Mens Marthe ble tattovert kom Thea innom for å møte meg. Siden Thea også studerer i Budapest for tiden måtte vi jo finne litt tid til å catche up, det er lenge siden. 
Vi gikk på en cafe i nærheten, spiste suppe og salat og skravlet en times tid om forelskelse, studentfyll og utdanning. Det var veldig hyggelig og vi skiltes når hun skulle lese til eksamen. Noe Marthe forsåvidt også var opptatt med, så etter en kort tur "hjemom" gikk jeg på nærmeste kjøpesenter i en times tid for å la henne konsentrere seg. Jeg kjøpte noen fine ark jeg ikke trengste og en tjukk, stor genser som var på tilbud.


Vi vandret rundt langs havnen og byen en god stund på kvelden og natten. Vi så mange fine bygninger, fine lys, fine mennesker. Vi så også en live stripper igjennom et vindu. Egentlig så vi ganske mange strippeklubber, og prostituerte. Mye tyder på at kvinnesynet ikke er så velutviklet, det er jo litt trist. Men stort sett så vi fine ting.
Vi fant ut at vi skulle spise ute på en ordentlig restaurant siden det var min siste kveld. Valget falt på italiensk, hvor vi spiste pizza margherita og en eller annen oste-pasta-rett jeg ikke hadde smakt før, men som heldigvis var veldig godt. Vi hadde også en kjempesøt og sprudlete kelner, det var koselig. Han lo av at jeg ikke visste hva jeg bestilte. Etter mat dro vi hjem og skravlet til vi sovnet.


Så i dag dro jeg altså hjem. Det var litt skummelt å være på en ikke-norsk flyplass helt alene, men med litt hjelp fra Marthe kom jeg meg trygt hjem. Hva jeg nevnte tidligere om at jeg misliker litt å fly begynner jeg innse at ikke stemmer. Jeg elsker visst egentlig å fly. Spesielt å lette. Jeg elsker den bølgen av trykk som går igjennom hele kroppen kort tid etter man er i luften. Det er en merkelig, ukjent følelse som alltid får meg til å smile. Også elsker jeg å se byer forsvinne under skydekket, jeg elsker det skarpe sollyset man blir blendet av når man når over skyene. Å lande er også gøy. Jeg elsker å fly.








Budapest part one

søndag 16. november 2014

Jeg tror forrige gang jeg fløy alene var i 2010. Og da var det en tur til Tromsø, så ikke var jeg særlig nervøs. Som en person som stoler ekstremt lite på sin evne til å være en ansvarlig voksen var jeg naturligvis veldig redd for å både forsove meg, glemme pass og for å ikke finne frem når jeg var fremme. I Budapest altså. Jeg skulle en tur til Budapest, Ungaren for å besøke Marthe.
Natten gikk med til skype overnfor soving, så å forsove meg uroet jeg meg for unødig. Søvnløshet tok istedet over som et problem, men det gikk heldigvis veldig greit.
Jeg var på gardemoen kl 9 og startet mitt mini-ferie med en stor frokost bestående av egg og bacon og juice. Jeg ble fratatt frisørsaksen min i kontroll fordi jeg var dum nok til å ha den i toilettmappen min. Flyet mitt gikk kl 11. Jeg har alltid tenkt og sagt at jeg er redd for å fly, men hver gang vi letter gliser jeg bredt. Jeg synes det er litt skummelt, men jeg tror jeg elsker det litt og. Også hørte jeg på defying gravity idèt vi lettet, det var ganske kult.
I budapest var det en del varmere enn i Norge. Jeg tok taxi rett til Marthes leilighet, en 20 minutters usikkerhets-limbo kun veiledet av en lapp med en adresse. Det endte godt


marthes hund

marthes katt

Etter en omvisning i en veldig svart-kledd leilighet og en time eller to med litt hvile, og sladder og te, gikk vi til nærmeste shopping senter for en liten omvisning i nabolaget. Budapest har mye ulike typer mennesker. Mye fargerikt, mye rart, mye lavt, mye interresant. Det er også mye bråk. Støy fra veier og høylytthet, selv om menneskene virker mye mer avslappet og mindre stresset enn jeg er vant til fra Oslo.
Og de selger reptiler og slanger i dyrebutikken! Det var tungt å ikke kunne ta med noen av de hjem.
Også kan du kjøpe alkohol i alle butikker, og til nesten alle døgnes tider. På vei hjem igjen tok jeg med noen flasker sider og vin, i tillegg til noen eksotiske energidrikker for å prøve holde den nå gryende trøttheten på avstand.



Litt shopping!

Litt senere, etter oppfrisking av makeup og klær, kom Marthes venninne Gunnhild for å joine oss ut. Hun var en usedvanelig koselig og jordnær person. Vi dro til nær-klubben, Instant. Visstnok en såkalt ruin-pub. Det levde opp til ordet, og lokalet var ekstremt kult, men det var veldig lett å rote seg bort i et virrvarr av etasjer og rom. Gunnhild og jeg tok et par drinker, og vi fikk bord-besøk av tre østerriske gutter som hadde peilet seg ut hver sin jente. Vi håpet de ville kjede seg fort.
Etter en stund med litt kjedelig snakking med de, over gjennomsnittlig mye klåing og glising fra alle kanter og en tur innom et døgnåpent bakeri dro Marthe og jeg hjem. Det var sinnsykt digg å sove den natten.


Dagen etter, i dag i skrivende stund, våknet jeg av at Bats, Marthes katt, lå på brystet mitt og malte høyt. Det var litt tungt men veldig koselig.
Senere ville vi bruke dagen til å se mer av byen. Eller, jeg ville, med Marthe som guide. Vi satte kursen mot hoved-handlegaten, Vaci utga, og på veien bort tok vi en undergrunnsbane som var ekstremt gammel og ekstremt kul.
Vi kikket litt i butikker og shoppet litt, spiste lunsj, og møtte Marthes venninne Julie. Julie hadde jeg allerede kjennskap til, men vi har aldri møttes in person. Hun var fantastisk søt og har et hav av energi jeg misunner massivt!





Etter enda litt mer vandring tok vi kakao og cider på en søt restaurant i området, og etter å ha gjort en analyse av mine ME-symptomer dro vi hjem til Julie fordi hun av nysgjerrighet ville gjøre en undersøkelse av meg, som jeg satte pris på. Julie er medisinstudent og skal skrive et brev til min fastlege i norge med anbefalinger av utredning og prøver. Fingre krysset nok en gang for et form for svar!
Leiligheten til Julie var fantastisk og jeg forelsket meg helt. Vi ble værende litt, og hadde en veldig jentete kveld, med prøving av klær, vin og snakk. Veldig koselig og ikke noe jeg gjør særlig ofte.


Så dro Marthe og jeg hjem, og der er vi enda. Planen var egentlig en tur til et nærliggende slott, men slitenheten hit me hard omsider, og jeg ble værende på sofaen. Så det ble en tidlig, rolig kveld, men fortsatt koselig! More to come.








Mitt liv som gledesdreper

søndag 9. november 2014

Scenario:
Jeg gleder meg til kino. Jeg skal gå med en gruppe venner, ikke alt for nære venner, men en gruppe venner jeg gjerne skulle sett oftere. De har valgt film. Jeg har sett traileren, jeg er ikke like begeistret som følgesvennene mine, men det er sosiallivet jeg gjør det for i dette tilfellet, og jeg har en positiv holdning. Man vet jo aldri?
Under filmen. Tiden går sakte. Jeg fnyser av en alt for forutsigbar one-liner eller situasjon. Stygge blikk. Ånei.
Etter filmen. Samtalen sitter løst fra sekundet vi reiser oss fra setene våre. Entusiasme, fryd, spenning. Mye smil, mye glødende øyne. Ånei.
"Hva synes du, Elise?" blir jeg utfordret. Jeg blir varm på innsiden, blikket flakker, ventende øyne ser mot meg. Slik jeg ser det har jeg tre alternativer.
Alternativ A: Lyv. Ikke noe drastisk, ikke overdriv. "Ja, jeg likte den". Det holder. Lat heller som du ikke har så mye meninger. Svelg stoltheten.
Alternativ B: Ærlighet. Si du ikke likte den og begrunn det. Kryss fingre for at de er åpne for debatt. Fortell hvor bland og urealistisk hovedkarakteren var, fortell utåelig klisjèfylt og forutsigbar dialogen var, og om de tre gangene du gjettet hva som skulle skje eller bli sagt. Fortell om den forferdelige dynamikken mellom de to hovedkarakterene, og ikke minst hvor dårlig jobb skuespillerinnen gjorde i sitt forsøk på å spille. Fortell også at skurken var forglemmelig og manglet personlighet utover en kvalmende simplistic hevn-agenda, fortell om mangelen på kvinner og ikke-hvite i castet, fortell om hvor irriterende det var at scener var kuttet så raskt, sukk oppgitt og si du savner filmer som tar seg god tid og establisher dynamikker, dialoger og spenning.
Alternativ C: Forenkle alternativ B med en enkel setning. Ofte "den var litt for amerikansk for min smak". Vær forbredt på å bli stemplet negativ eller pretansiøs.

Velg alternativ A og selg selvrespekten din til djevelen, eller velg alternativ B eller C og risiker å havne litt i utsiden av gruppen til filmsnakket er avviklet. The choice is yours.

Scenario:
Jeg er på cafe, jeg møter noen for første gang. Vi har en god tone, det går bedre enn forventet. Jeg er lettet, jeg forventet kleinhet. Temaet går inn på film. Elsk/hat. Jeg elsker å snakke film, men jeg er allerede varm på innsiden og klar for å forsvare meg.
"Det er favorittfilmen min. Har du sett den?"
Ånei. Ikke den. Ikke ha det som favorittfilm. Alternative er der igen;
Alternativ A: Si du ikke har sett den. Unngå en kjip situasjon. Problemet blir da ved evt senere kontakt kan det komme opp og forventninger er høye.
Alternativ B: Si du ser den, men den var ikke helt din greie. Kan medføre ønske om debatt fra vedkommendes side, sitt klar med argumentene, kryss fingre for at han/hun har selvironi eller ikke blir personlig fornærmet og gå isåfall videre til alternativ C
Alternativ C: Forklar hvorfor du ikke likte filmen. Legg frem gode argumenter og sammenligninger. Se ann situasjonen. Om personen blir frustrert, men skyter argumenter tilbake og tonen holder seg vennlig, nyt en god diskusjon. Om personens blikk flakker mellom deg og smørkniven, takk for deg og dra hjem med en vond smak i munnen.

Selvsagt er dette situasjoner satt på spissen. Men mye mindre enn jeg skulle ønske. I flere tilfeller har jeg skuffet noen ved å ikke sette pris på det de setter høyest, og selvsagt blir alt værre når de utfordrer meg til å begrunne det. For jeg kommer til å ha en grunn.
Det å ha film som et faktisk interessefelt har ført med seg noen sosiale set-backs jeg ikke hadde forutsett når interessen først startet. Mest fra min side, den som bryr seg mest er meg. Jeg er livredd for å finne ut andres smak og måtte være uenige. Noen ganger er det en fin ting, noen ganger forsvarer de meningene sine og lar ikke noen som meg tråkke på den. Det er flott! Men andre ganger har folk et ekstremt personlig forhold til smaken sin. Og det er da det blir problemer.
Ikke at jeg på noen måte er et offer. Dette gir meg ikke noe stort handicap, men å ha en lidenskap rundt noe mange gjør for lett underholdning fører med seg negative ting. Selv to av mine nærmeste venner er venner jeg ikke kan gå på kino med uten litt aggresjon i ettertid.
Elise, du liker jo ingen filmer, er også noe jeg får høre. Det er selvsagt ikke sant, jeg nyter bare film på andre måter. Jeg liker å dissikere, å kritisere, å analysere. Jeg liker å se feilene, og i større grad det positive. Ingenting gir meg større tilfredstillelse enn en virkelig god scene i en film. Selv i en dårlig film kan det være en fantastisk sterk scene å sette pris på. For meg er det det som er film, den tankemåten. Men til tross for det setter jeg pris på lett underholdning. Jeg liker superheltfilmer og jeg liker dårlige komedier. Zoolander og Hot Shots er høyt oppe på guilty pleasures listen.
Å ta en film for det det er er selvsagt viktig. Du sammenligner ikke Avengers med There will be blood. Det er det som er så spennende med film som kultur; hvor bredt og intressant og mangfoldig det potensielt er.
Men gledesdreping vil nok fortsette å forekomme. Jeg får ta det når det kommer.


ta det som et kompliment

onsdag 5. november 2014



"ta det som et kompliment"
"Det var nok ment positivt"
"Ja, stakkars kvinner som må tåle så mye oppmerksomhet i sine høye hæler og korte skjørt"

Føler det om dagen er en krig på nettet, mye grunnet en video som viser hvor mye catcalling, sjenering, harassment kvinner må tåle på gaten hver dag. Ja- tåle. Men er det ikke fantastisk å få komplimenter slengt etter seg selv de dagene du ikke prøvde?
Jo- jo komplimenter er fantastisk! Komplimenter får hverdagen til å gå rundt, komplimenter gjør at jeg lysner opp selv en regntung blåmandag. Men hvis du tror denne typen tilnærmelse er komplimenter er du en del av problemet.
Det er sjeldent noen kommer opp til deg og sier unnskyld, jeg mener ikke forstyrre men jeg synes du var så vakker, kunne jeg fått nummeret ditt? Jeg forstår. Ha en fin dag videre.
Drømmescenario. Autopia. Men kun ønsketenking.
Det som faktisk skjer, her etter egen erfaring er folk som sint roper "hei, hei du!" fra andre siden av gaten, menn som stikker ansiktet sitt helt oppe i ditt eget og smiler bredt, spør hva som skjer, flere tilfeller av å stelle seg i veien og ikke la meg slippe forbi. Men de smilte jo så fint, så da var det vel ikke truende. Menn som har ment det var fritt frem så lenge jeg viste hud. Om jeg hadde magetopp på så kunne de jo bare ikke la vær å legge hendene der. Eller oppunder skjørtet mitt om jeg ikke hadde strømper. Komplimenter, komplimenter overalt.
Dette er folk som mener de har rett til tiden din, som mener du er allmennn-eie som våget deg ut mens du så bra ut, som mener det burde bety noe at de vil ligge med deg. Er ikke det derfor du tok på det skjørtet da? Vel, det virket, jeg vil knulle deg! Gratulerer, du vant. Hvorfor er du ikke glad for bekreftelsen min?
Ble kalt hore på åpen gate, i dagslys, etter jeg prøvde få vekk en innpåsliten fyr som plaget meg og en venninne. Ah, madonna-hore kompleks.


Du er penere uten sminke. du trenger ikke så mye sminke. Dette er også en klassiker. Og ofte et veldig misforstått dilemma, som mange blir sinte for at jeg ikke tar som et stort kompliment. Ja, selvsagt er det fint å høre at man har et pent ansikt akkurat som det er- men hvorfor anta at det var deg man tok på sminken for?
Det indikerer også at du sminker deg for å sjule deg. At du har dårlig selvtillitt. men ikke uroe deg, jenta mi, jeg synes du er bra nok som du er . Og var det ikke det du ville da?
Nei. det er ikke det man ville, veldig ofte. Makeup er en hobby, en uttrykksform, en selvtillittsboost, og så veldig mye annet. Å anta at alle kvinner gjør alt enten for menn eller fordi de har dårlig selvtillitt er en grov generalisering. Tro meg, jeg bruker ikke en time på å bestemme meg for hvilken farge øyelokket mitt skal ha fordi jeg skal lokke en mann til sengs.

En fyr stoppet meg en gang. han var pågånde og litt ekkel, men han komplimenterte meg på noe jeg sjeldent får komplimenter for; sminken min. han lurte på om jeg jobbbet md makeup for han synes det så så naturlig ut på meg. Selv om det var alt annet enn en naturlig look. DET var et kompliment som ga meg stolthet.
Han fortsatte med å si jeg så bra ut med det, og det ikke er mange andre jenter som kan pulle det off.
"du er ikke som andre jenter".
Er det noe coming-of-age filmer med prikkede tapeter og hamburgertelefoner har lært oss er det at dette er et kompliment.
Virkeligheten er at det er et begrep som skaper et enda større skille mellom jenter. Og trangen til å ta avstand fra alt som assosieres med femininitet. -Jeg er ikke som de, jeg er belest, jeg er reflektert, jeg er talentfull, jeg har drømmer og visjoner og gjør ting for meg selv og ikke for menn.
Det de egetlig sier er "det som identifiseres som feminint er å spre beina for alle, og å være dum, og å bare bry seg hva menn tenker. Jeg er ikke som de, jeg er bedre enn de".
Sannheten er selvsagt at det ene ikke er bedre eller mer riktig eller mer "feminint" enn det andre. Mennesker, individer, sprer bein, lukker bein, er dumme, er smarte, er beleste, ser netflix, bryr seg om hva andre mener eller gir faen. Dette går begge veier; "jeg er ikke sånn som andre gutter". Hovedforskjellen er at på menns side er det gjerne menn selv som sier det. De tar avstand fra "drittsekkene" som "alle damer vil ha". disse mennene er ikke sånn; de er forståelsesfulle, de er følsomme, de ligger ikke rundt, de respekterer deg som kvinne. Med det indikerer de at menn generelt er hunder, beist, villmenn. De påstår ofte at kvinner vil ha disse mennene fordi de ikke vet bedre. Hadde de bare skjønt at de kunne få noen som de, sier de.


Så nei, derfor velger jeg ikke å se ting som dette som komplimenter. Dette er urettferdige syn på menn og kvinner jeg ikke vil bidra til eller har noen interesse av å ta del i. Ikke undervurder kvinner som svake individer som trenger bekreftelse og gjør alt for å lokke menn, og ikke undervurder menn som beist, hunder, som ikke er i stand til noe annet enn å lure og lokke og rive istykker.
 

Blog Design by Nudge Media Design | Powered by Blogger