hjem

onsdag 4. mars 2015


Etter et par uker med veldig dårlig form hadde jeg ikke overskudd til å rydde leiligheten. Når jeg merket jeg endelig hadde krefter igjen i går dro jeg med en gang til senteret for å skaffe skurekrem og kluter og annet.
Å få ryddet og vasket grundig gjorde utrolig mye med humøret, og ga meg tilbake følelsen av å være i et hjem. Jeg synes alltid det er vanskelig å finne seg til rette i nye hjem. Jeg forbinder det fort med ansvar, stress, regninger og vil helst flykte og klarer bedre slappe av hos andre.
Men denne leiligheten føles riktig. Ikke nødvendigvis selve leiligheten, men tingene i den. Jeg har passet på å fylle den med alt jeg liker og synes er fint og har villet hatt. Dette er mitt hjem og bare mitt. Jeg ville ha et turkist kjøkkenbord så jeg kjøpte et bord på loppemarked og malte det. Det er det beste med å være voksen og å bo for seg selv. Jeg kan ha det som jeg vil. Jeg kan ha fan art på veggene og twin peaks bilder i ramme. Jeg kan ha bestikk i ulike mønstre. Jeg kan ha rotter løpende på gulvet, dinosaur-figurer på hylla og klistremerker på kjøleskapet. Jeg kan ha masse grønne planter, sugerør til pynt, øye-tepper, lys-lenker og døde insekter på utstilling. Det føles riktig og fint og jeg liker denne nye følelsen av hjemmekoselighet.







søndag 1. mars 2015

Jeg synes det er fint når han kaller meg prinsesse
Men jeg klarer ikke la vær å tenke at jeg kan da ikke være en prinsesse.
Jeg har kort hår. Hvis jeg sparer det langt ligger det dødt på skuldrene mine. Det blir pistrete som ståltråd og tynt og urederlig. Prinsesser har langt hår.
Huden min er rød og noen steder er den tørr, andre steder har den kviser eller arr.
Jeg har en stor nese. Jeg pleide mislike den når jeg var liten. Nå plager den meg ikke. Men prinsesser har ikke store neser.
Jeg har en mage som blir oppblåst når jeg spiser.
Puppene mine er verken store, faste eller spretne. Det er ikke rumpa mi eller lårene mine heller.
Når jeg misliker noe blir jeg passiv-aggresiv. Jeg blir stille, det brenner på innsiden.
Jeg blir fort usikker og sjalu og er negativt innstilt. Jeg kan være giftig og spydig. Jeg er en bedreviter og en dårlig taper. Jeg er ikke et godt menneske hele tiden, som prinsesser bør være.

Likevel kaller han meg prinsesse.
Jeg tror ikke helt på det alltid, men jeg smiler likevel

denne uka

søndag 15. februar 2015

denne uka har jeg hatt brunt hår, blondt hår og rosa hår. jeg har vært i både oslo og sarpsborg. jeg har drukket kakao på cafe. jeg har fått et fint armbånd i tidlig bursdagsgave. jeg har fått en ny rotte i hus, potensielt midlertidig. har har fått 30 roser på døren, i den fineste fargen jeg noensinne har sett roser i. jeg har feiret valentines day med nære venner og god mat. jeg har spilt masse mass effect.  jeg har hatt mye rot og jeg har ryddet masse. jeg har snakket og ledd og grått og vært redd og hatt det kjempefint og vært lykkelig og sovet masse og sovet nesten ingenting.





en avliving, to kinoer, en bytur, en fest og en sminkejobb- min helg.

søndag 8. februar 2015

Kjære bloggen.
Neida. men nå er det igjen sykt lenge siden jeg har blogget. Jeg har vært dårligere på å føle at alle små øyeblikk er verdt å dokumentere og huske, en holdning som ga meg mye positivt. Så jeg bruker det som motivasjon til å tvinge kameraet med meg rundt igjen. Lære meg å såkaldt leve i nået igjen. Hodet mitt har okkupert meg for lenge.

Helgen min startet vel mer eller mindre på torsdag. En torsdag som både var veldig fin og veldig vond. På ettermiddagen møtte jeg leon, jørgen, andrew og christian på Rockefeller for gratis førpremiære av Kingsman. Vi tok en øl, skravlet, så film, det var kjempehyggelig. Filmen var ikke så veldig bra forøvrig. Alt for all over med hvilken retning humoren gikk, fantastisk half-assed plot og mange kjedelige karakterer. Men jeg lo mye, så den var i det minste ikke kjedelig.
Og når filmen var over ventet Nicholas, som fløy til Oslo den kvelden, utenfor. Som også var kjempehyggelig.
Desverre var det litt mindre hyggelig senere på kvelden hjemme. Anju har hatt kreftsvulst i lengre tid og måtte avlives den kvelden. Jeg gråt masse. Jeg hadde også bakt ostekake så jeg trøstet meg med den og mass effect for å få tankene på andre ting. Anju var fin, jeg kommer til å savne henne.


Fredagen ble mye hyggeligere. Det ble en lat morgen med egg og bacon og sofa med dyne og tv. På kvelden dro vi ut for en romantisk og ekstravagant middag på McDonalds, etterfulgt av champagne og øl og Birdman-premiæren på Gimle kino.


Birdman var fantastisk. Det var som å se en god koreografert dans. Evt et teaterstykke, som definitivt var intensjonen. Lange, ukuttede scener og kameraet som går i 10-20 min om gangen. Flere ganger famler skuespillerne litt med ordene, men det adder til helheten. Temaene er relevanse, fykten for å dø uten å legge igjen spor, det å føle seg viktig. Plottet gjør narr av seg selv, refererer til seg selv, gjenspeiler og repeterer, uten at det føles påtvunget eller kleint eller gammelt. Punchlines i hver replikk. Kameraet og dialogen er flytende, nesten slitsomt. Det er intenst selv når ting står stille. Michael Keaton var fantastisk, og om den ikke vinner oscar for beste film håper jeg inderlig den vinner for skuespiller og regi.
Etter filmen dro vi på Kulturhuset for drinker og å møte kjentfolk. Frida og hennes felleskap og Jørgen kom og holdt oss med selskap. Jeg drakk Bulmers og kirsebær-øl.
Jeg var dødssliten på kvelden, men glad.
Så var det lørdag. Jeg merket slitenheten smyge seg på når jeg våknet. Ting måtte handles, for det var planer å følge. Jeg hadde en kjole å sy inn og polet stengte tidlig. Nicholas dro til byen og skaffet alt som manglet. Litt etter møtte vi Leon og vi tok litt bilder, i skogen ved Brynseng. Det ble mer tulling enn noe annet, og lite seriøse bilder. Det var for kaldt og vi var for slitne og useriøse. Det kom mye koselige bilder ut av det i det minste! Og et som faktisk var fint.







Etter det chillet vi i et par timer. Nicholas dro i familieselskap, jeg var hjemme og slappet av litt. Så på tv, tok av sminke for å legge ny, redigerte bilder. Senere møttes vi for å dra videre på fest. Cocktail-fest. En kompis av Nicholas hadde bursdag. Jeg hadde så sykt ikke lyst til å dra akkurat da, jeg følte meg sliten og pjuskete. Men det ble veldig hyggelig.
Det var ekstremt stort utvalg av alkohol og blandevann og urter og limes og cherries og pynt og oppskrift-kart. Det var en flygende robot-helikopter-ting der og en lamineringsmaskin. Begge var bursdagsgaver. Hår kan ha blitt laminert utover kvelden.
Det var masse mennesker, masse skravling. Mange å hilse på. Det var mye intern humor og mimring om turer og stunder. og diskusjon om film på den måten jeg liker det; høylytt og med masse sterke meninger.
Jeg drakk to long island ice tea i tillegg til alt annet, så siste del av kvelden er litt uklar. Men kl 5 gikk jeg over til vann og vi fikk en sofa å sove på.

Dagen etter ble det stress da klokka var mer enn den burde ha vært. Vi våknet på carl berner rundt halv 11 og skulle hjem til meg, hente utstyr og gjøre istand, og så være på hellerud rundt 12. Mareritt. Jeg skulle gjøre makeup for en shoot med silje. Vi rakk det nesten.
Selv om tiden var knapp var jeg egentlig ikke så stresset eller i dårlig humør. Det var sånn fint tidlig vår-vær ute, når det er sol og himmelen er helt klar og det er masse snø. Den type sol og himmel minner meg om påske. Og sharkie meetup. og grønt hår. Det er et optimistisk vær, det betyr at vinterdepresjoner og tidlig mørke er på vei vekk. Det var også fuglesang. Generelt var jeg ganske lykkelig, plutselig.

Det var forøvrig veldig hyggelig hos silje. Veldig avslappet og modellene var lette å skravle med. Det ble mye idèmyldringer og planlegging







Nå er jeg alene igjen og forbreder meg på en "tilbake til hverdagen igjen"-uke. Mye jeg må gjøre som er utsatt. Men jeg tror det går fint. Jeg må bare sove masse først







Å ta seg vann over hodet

torsdag 15. januar 2015

Det er den følelsen når du plutselig står i et vann. Du står ikke så langt uti enda, men du forstår det ikke. Det virker som det er flere mil til landkanten, når det kun er et par meter. Du er såvidt ute i det, det er ikke for sent, ingen skade skjedd. Du kan bare snu og gå inn.
Men det går ikke. Du innbiller deg at du allerede erlangt ute. Så langt ute at du like godt kan gå lenger. Ingen vits i å stoppe eller snu nå. Veien over havet er kanskje lettere. Det er ikke logisk, men det er det eneste som gir mening der og da.
Hvert steg lenger ut føler feil og vondt. Du har lyst til å snu. Men du vet ikke lenger hvor du kom fra. Du fortsetter å gå, forsetter å prøve rette opp og fikse ved å ta enda et steg og for hvert steg føles det umulig å komme seg tilbake. Det er ikke lenger noen vits i å prøve engang. Det er for sent. Du fucket opp. Godt jobbet. Hvorfor ikke fuck det opp hele veien. Svøm til den andre siden, hvis du klarer uten å drukne. Det er ihvertfall ingen vits å snu. Det er alt for sent.


2014.

onsdag 31. desember 2014

Nå er det veldig lenge siden jeg har blogget. Egentlig litt uten grunn, det har ikke skjedd verken mer eller mindre enn vanlig, jeg har vel bare vært umotivert. Lat kanskje.
Men nå er det snart 2015 så jeg følte for å lage et innlegg. Et innlegg som naturligvis kommer til å handle om 2014.

2014 har vært et veldig merkelig år. Det har vært mye ukjent i det, både på godt og vondt. Og når 2013 var fylt med opplevelser som reiser og ukeslange besøk fra engelskmenn og utkledingsfester, spenning og utforsking, husker jeg skremmende lite av året som nå har gått. Ihvertfall starten av det. 2014 ble et år som føltes veldig ventende. Det kan oppsummeres som en følelse av "det blir snart bedre". Og det ble det. Så fort jeg ble ærlig om hvor problemene lå. Jeg har grått mye, men jeg har også ledd mye, lært mye og erfart mye. Jeg mistet en samboer og partner, men fikk istedet en fantastisk bestevenn. Jeg har hatt tre hjem; med samboeren på Brynseng, så med et fremmed kollektiv på Frogner, så helt alene på Furuset.
De siste fire månedene har kanskje vært noe av det merkeligste jeg har opplevd, og det har vært en emosjonell berg-og-dal bane fra starten av. Først det å komme over det trygge, kjente, vonde. Samtidig kaste seg inn i noe helt nytt; fremmede mennesker, vaner, lukter og rutiner. Jeg gikk fra en verden av vegger og gjemmesteder til å stå helt alene og ble tvunget til å gå ut av alt som heter komfortsoner. Og det gikk veldig bra. Faktisk føles det ut som det var akkurat det jeg trengte til helt riktig tid. Jeg ble tatt veldig godt imot i mitt nye midlertidige hjem.
Så selv om starten av året var vondt, usikkert, forvirrende og krevende, gjorde den siste delen opp for det. De siste 4 månedene har jeg følt og gjort og levd mer enn jeg har gjort på kanskje flere år. Ikke at jeg ikke har opplevd fine ting de siste årene, men det har definitivt vært mye trykkende spenning rundt det meste, som nå er vekk.
Jeg har møtt så mange nye fine mennesker og fått et mye bedre forhold til de jeg allerede hadde i livet mitt, jeg har vært på fester uten å få fylleangst i ettertid, jeg har sagt ja til comissions og oppdrag og følt inspirasjon til tider igjen, jeg har ikke vært like redd for å skuffe og jeg har blitt flinkere til å unngå dårlig samvittighet, overtenking og paranoia. Jeg har reist til Budapest helt alene. Jeg har hatt spennende samtaler, jeg har lært masse nytt, jeg har hatt det gøy uten overkomplikasjoner. Jeg har tatt sjangser til tross for risikoer og vært mindre redd for konsekvensene. Det har også flyttet sommerfugler inn i magen min, som var absolutt uforventet.
Så tl;dr- ting er nytt. og litt skummelt. Men veldig fint. 2014 har vært et veldig lærerikt år og til tross for det negative ville jeg ikke forandret noe. Jeg er veldig glad for alt og alle jeg har hatt i livet mitt hele året og alt jeg har kunne lært av opplevelsene med de.
2014 var året jeg lærte meg hva jeg virkelig trengte og ville, og 2015 blir året jeg endelig begynner.





 

Blog Design by Nudge Media Design | Powered by Blogger