Søndag på blå

søndag 24. august 2014

I dag tok Christian, Marthe og jeg turen til Blå. Det var marked der som vanlig, og en avdeling for kles-bytting! Man tok med tre fine plagg og fant noe man kunne bytte det mot. Jeg byttet mine tre sommerplagg mot en fin høstjakke! Christian byttet en bukse brukt en gang mot en grå vest, Marthe fant desverre ingen ting.
Jeg blir så glad av å være på blå, det er en av de fineste stedene i verden for meg. Stemingen er alltid så fin og området er så pent å se på. I dag var like fint som alle turer dit, med unntak av en regnskur, men den ga oss bare en grunn til å sette oss ned og ta noe å drikke og nyte området litt lengre enn planlagt!


















kveldskos og bytur

lørdag 23. august 2014

 I går kveld kom Marthe på besøk. Jeg hadde behov for en venn og for å muntre meg opp hadde hun kjøpt en nydelig bukett røde roser, som var så koselig gjort! Hun hadde også med masse godt, som vin og melon og potetgull. Vi tok først en liten tur i nærskogen hvor vi tok litt bilder (Er ikke bildene av Marthe nydelige?), så brukte vi resten av kvelden til tegning, skravling og film. Det var veldig hyggelig!



I dag tok jeg meg en tur til byen når jeg kom meg ut av sengen. UFF hadde høst-åpning i dag med masse nytt, så jeg tenkte jeg kunne bruke formiddagen min på å sjekke det ut. Jeg følte også jeg brukte sesongens første høst-outfit i dag; Strømper er mitt klareste tegn på at sommeren er over. Shortsen er forøvrig et plagg jeg ikke har fått på meg på noen måneder, så å se at ideal-formen min kommer tilbake etter en sommer med mye junk, gjorde også dagen ganske fin.

Outfit;
Jakke/Jacket- Nelly //  Topp/Top- BikBok //  Shorts- Gina Tricot // Sko/Shoes- Jeffrey Campbll



Jeg tok også en tur innom Outland for å finne gave til noen. Jeg kan verken skrive hvem eller hva jeg så etter her naturligvis, og selv om jeg ikke fant det jeg så etter fant jeg ihvertfall mye annet å legge til min mentale ønskeliste-sukk. Jeg fant omsider en passende gave på Neo Tokyo, og fortsatte turen nedover. Desverre fant jeg ikke noe på UFF som verken passet min stil eller prisklasse, men jeg fant en fin genser på Vero Moda, og et kjempesøtt outfit på H&M som sannsynligvis får sin jomfrutur allerede i morgen. Jeg hadde en veldig fin dag og alene-tur i byen, Oslo var som vanlig full av fine, interessante mennesker, og i dag var det mer farger enn vanlig i tillegg, takket være Color me Rad-løpet som hadde vært; Over alt så jeg folk dekket med rosa og annet pastell. Desverre klarte jeg ikke ta mot til meg og spørre om å få ta bilde av noen av de.  Resten av kvelden blir tegne-jobbing og pizza. ~


FilmFredag- to dager på etterskudd

søndag 17. august 2014



Pushing Daisies er en serie det er vanskelig å oppsummere med få ord, men jeg kan ihvertfall forsøke. Handlingen er lagt i en eventyrlig, fantasifull variant av USA, hvor vi følger Ned, spilt av øyenbryn-extraordinaire Lee Pace. Ned er ikke som alle andre. Han er en kreativ, innesluttet person med få venner, med unntak av nabojenta kalt Chuck og Neds far forlot familien mens han fortsatt var et barn, som har gitt han mye tid alene med sin nevrotiske mor. Ned kan også gjennoplive de døde. Denne gaven oppdager han ved en tilfeldighet idet moren faller død om, og han rører ved henne. Det er også da han oppdager hvilke følger hans nyoppdagne talent har; Nyaktig ett minutt etter morens gjenoppstandelse, faller faren din nabojenta Chuck død om. Senere på kvelden når moren kysser han god natt oppdager han den andre konsekvensen av evnene sine; Han kan røre ved de døde for å bringe de tilbake, men rører han de igjen er de døde- bestandig.
Ned vokser opp til å bli den såkalte Pie-Maker. Han er en isolert karakter låst i sitt eget hodet og sin egen barndom, og han rømmer fra problemene sine ved å gjøre det hans mor alltid gjorde- ved å lage pai. Når pai-businissen ikke ser ut til å blomstre, støter han tilfeldigvis på en alternativ inntekt via privat-etterforsker Emmerson Cod, som oppdager Neds evne til å bringe de døde tilbake i et minutt. En mord-etterforsking er selvsagt mye lettere å løse om offeret selv kan fortelle hvem som drepte de.
En dag kommer de over et mord-mysterie som gjør situasjonen vanskeligere; Charlotte Charles, nabojenta Chuck, Neds beste venn og første kyss. Når Ned ikke klarer tillate seg å returnere Chuck til sin egen grav, og bryter sitt eget prinsipp for å gi henne livet tilbake, tvinges Ned og Cod til å holde Chuck nærme for å ikke vekke mistanke rundt en jente som skulle vært død, og hva som fikk henne tilbake i live.
Sammen med Digby, Neds hund fra barndommen som også er gjennopplivet, og servitrisen Olive som er håpløst forelsket i Pai-makeren, løser de uforklarlige saker, møter fargerike karakterer og takler personlige intriger.



Dette var stort sett pilot-epiosden oppsummert, og dette forteller lite om hva som gjør serien så unik og spesiell. Serien er laget og produsert av Bryan Fuller, kjent for serier som Hannibal, Dead like me og Wonderfalls (Som også hadde Lee Pace samt bi-rolle-skuespillere fra Pushing Daisies). Fuller ser ut til å alltid finne en unik måte å fremstille visjonene sine på, ettersom seriene hans i noen tilfeller har lignende temaer, men alltid en veldig unik look som gjør at man fra første øyenkast ikke tviler på hvilken serie man har svisjet seg inn på. Pushing Daisies er inget unntak, tvert imot er det heller her vi ser det på sitt sterkeste.
Kameravinkler, fargebruk og studio-sett over locations kan minne om tidlig Tim Burton, eller Wes Anderson i noen tilfeller, mens tongue-in-cheek dialogen, rappkjeftet humor og seksuelle spøker i en ellers naiv verden kan minne om en bisarr miks av David Lynch og Douglas Adams, og resultatet er noe helt unik som aldri føles klisjèfylt eller forced. Hver episode introduserer karakterer som aldri hinter til stereotyping, ingen plott føles som gjenbruk fra tidligere episoder, og det føles ut som noen alltid la det de hadde av sjel i hver enkelt episode. Bryan Fuller har latt seg inspirere av alt fra 60-tallets pin ups, til 90-tallets vidvinkel-filming, til hitchock, og alt går ekstremt godt overens.
I tillegg til å balansere det visuelle, samt den brilliante, originale humoren, er det mye større temaer man ikke kan unngå i en serie som omhandler død. Stort sett sjonglerer serien mellom etterforsking av usannsynlig kreative mord, og viktige problemer man møter som voksen. Dette overrasker meg fortsatt fra episode til episode, hvordan en serie så barnslig og fantasifull kan plutselig skifte over til temaer om død, sex og ensomhet, og likevel unngå å sette ned tempoet på seiren. Vi ser karakterene individuelt takle å måtte gi slipp på fortiden; Ned vil fortsatt holde fast på den trygge barndommen han hadde før alt forandret seg, og ser sin barndomsvenninne som en mulighet for å dra tilbake til den tiden. Så han må takle kontrollerende følelser, sjalusi, usikkerhet. Chuck på den andre siden, er en eventyrlig sjel som har levd et isolert liv hvor hun har passet på sine tanter, og ser på døden som en mulighet for å endelig leve. Hun kan komme seg bort fra lenkene hun har tillatt seg, men følelsene og ansvaret for Ned gir henne en stadig konflikt. Samtidig må de lære seg å takle uvanlige forholdsproblemer og lære seg å være intime på andre måter enn direkte fysisk kontakt. Oppe i det hele har vi side-karakterer med egne konflikter; Olive må leve med å ha følelser som aldri blir gjengjeldt, og må finne veier rundt å se mannen hun elsker i noen andres "hender" hver dag, Chuck's tanter må konfrontere sin egen frykt for omverdenen og Emmerson Cod må bevege seg forbi personlig tap.
Likevel har aldri noe føles klissete eller preachy. Grunnen til dette er nok som nevnt tidligere; Serien setter aldri ned tempoet, også sjeldent når noe mer alvorlig blir tatt opp. Så man kan velge selv om man ønsker det skal gå over hodet på en, eller om en vil reflektere over det. Og det er ekstremt effektivt og fungerer, og gjør at serien beholder sjarm, sjel og humor hele veien igjennom.
Med andre ord er det en serie jeg anbefaler på det varmeste, jeg tror alle kan finne et aspekt i serien de setter pris på. Nytes best med nybakt pai

En liten tur i byen

fredag 15. august 2014

I går kjøpte jeg meg ny mobil. Det er lenge siden jeg har gjort noe annet enn å bruke en krone for en helt grei mobil, eller arvet noens gamle når de bestemte seg for å oppgradere. Endelig en helt ny og bra mobil som er helt min egen! Jeg valgte en LG G3 både fordi jeg allerede hadde en LG jeg var vandt til og den hadde de tingene som appelerte mest til meg; Kamera med god oppløsning og fokus. Jeg er veldig fornøy med den enn så lenge!


I dag hadde jeg avtalt med Marthe å møte henne i byen for shoppin og cafê. Jeg merket det sekundet jeg åpnet øynene om morgenen hvor utslitt jeg var, men bestemte meg for å dra likevel. Det ble veldig koselig, vi dro på panduro, søstrene grene og litt kles-butikker, og spiste scones og cookies og drakk fersk limonade på cafè på Arkaden. Vi shoppet og skravlet, og etter et par timer ble jeg alt for sliten til noe mer så vi bestemte oss for å ta "resten" en annen dag












Jeg fant også endelig et par hverdags-boots. Jeg har sett etter et par i brunt eller beige lenge, men sjeldent likt fasongen og fargen og prisen samtidig, men hadde flaks i dag på Aldo. De var også nedsatt fra 1400 til 399, så det gjorde jo ikke noe! Fant også litt små-ting på tilbud på BikBok, noen dekorative ferskenfargede blomster og en sommerlig lomme jeg skal bruke til mobilen.
Jeg fikk også vipper i posten i dag!




 

Blog Design by Nudge Media Design | Powered by Blogger